Handlekurven er tom.

Villmarksfølelsen

Turen nedover blir brattere og brattere, og det hele kulminerer i stien ned til Imofossen, der to vassdrag møtes i én og samme foss, - dette er ikke plassen å miste fotfestet!

Villmarksfølelse er å gå på gjengrodde stier, kjenne på og se hva naturen selv har skapt gjennom årene. - Uten å møte mennesker på flere dager.

Veien er godt skiltet 🙂

Reisa Nasjonalpark, dette var ukjent terreng for min del, men hørt om det hadde jeg jo. Og forventningene var store, forventningene til denne gamle handelsruten mellom folket fra øst og sjøsamene, der de byttet produkter og gjorde handel i mange hundre år. I dag bærer Reisadalen og Nordreisa preg av den stolte historien og her er det kvensk, samisk og norsk kultur som preger hverdagen. Reisaelven er ikke regulert, – noe som er med å bevare det naturlige livet i og langs elven.

Villmarksfølelsen, mye snakket om, men hva er den egentlig? Jeg har vokst opp på Østlandet, nærmere bestemt Hølen, et lite tettsted i Vestby kommune. Etter det bodde jeg 10 år i Oslo før jeg flytte til Trondheim.

I Oslo startet jeg i det små med å utforske Nordmarka, Østmarka og andre nærliggende områder. Jeg brukte også en god del tid på å fiske, i Akerselva av alle plasser, dette er faktisk en perle av en elv som renner igjennom landets hovedstad, her er det ørret, laks, sjøørret og kreps, og jeg tror det er den elven jeg har fisket mest i. – Rett og slett fordi den var tilgjengelig til enhver tid. Jeg fikk kanskje ikke den store villmarksopplevelsen, men fikk fisk, glede og mange hyggelig samtaler med forbipasserende.

Nå skulle jeg etter min definisjon ut på en 5 dagers vandring fra Kautokeino til Storslett, over viddas slake motbakker og ned i Norges svar på Grand canyon.

Det endeløse viddelandskapet som preger naturen er rundt Reisajavri (Reisavann) som er kilden til reisaelva er flott, jeg går å tenker på alle de flotte fiskevannene i området, og får høre at her finnes hovedsakelig Røye, Lake, og Gjedde. Jeg får også tips om å snakke litt høyt og varsle at jeg kommer, det er nemlig bjørn i området. Så i det flotte været går jeg der å synger, og i mangel på sanger begynner jeg på “ Her kommer Ole Brum” hmm. Ble sikkert skremt bjørnen nå ja!!

Det steker i solen, 25 grader midt oppe på fjellet, kan det bli bedre? Så plutselig endrer landskapet seg, dette er et skue som vanskelig kan beskrives med ord, men jeg skal gjøre et forsøk. Vidda er nesten helt flat, men der stuper fjellsiden vinkelrett flere hundre meter ned i kløften på begge sider, da setter du deg ned og feller en ørliten tåre over dette vakre skuet.

Turen nedover blir brattere og brattere, og det hele kulminerer i stien ned til Imofossen, der to vassdrag møtes i én og samme foss, – dette er ikke plassen å miste fotfestet!

Lengre ned venter perle etter perle, ville fosser stuper ut fra fjellet på alle sider, den særegne elvebåten i Reisaelva suser opp og ned elven med fiskere og turister, det er nemlig laksestart i elva denne helgen, og jeg møter flere spente fiskere på vei nedover dalen. Men alle har kjørt båt, for det er ingen enkel sti nedover, 3 mil med skog, ur, og stien som plutselig blir borte ut i elven… flommen har stukket av med den.

Så midt i dalen før du ser den så hører du den.. et brøl som blir sterkere og sterkere. Mollisfossen med sine 269 meter og høyeste frie fallet på 140 meter… det er vakkert, rått og majestetisk. Ja faktisk så har Dronning Sonja vært her 2 ganger får å oppleve dette spektakulære synet.

Mollisfossen – 134 meter fritt fall

Så hva betyr denne Villmarksfølelsen? For meg ble den tydelig på denne etappen; Det å gå på gjengrodde stier av gammel historier, kjenne på og se hva naturen selv har skapt gjennom årene. – Uten å møte mennesker på flere dager.

Da er det også godt å vite at naturen i nasjonalparken blir passet på, kultur og historie blir holdt i hevd av lokale og nasjonale entusiaster og myndigheter.

Takk Reisadalen, vi ses igjen!