Handlekurven er tom.

La meg være i fred!

Ja jeg er egentlig en sosial type, og liker å dele opplevelser med andre, det er en flott måte å knytte bånd på. Men akkurat den følelsen av å være ”alene” i naturen, mange mil til nærmeste vei. Ja den er det futt i.

Når den eneste lyden er av naturen, bekkene, fuglene og vinden. Da er det en god følelse å legge seg i soveposen.

Eller ikke..?

Alle inntrykk blir sterkere for meg når jeg er sliten og alene. Jeg vil tro det er slik for mange andre også. Når en 8-10 timers gåtur er over, kroppen skriker etter hvile og næring, du skal bare gjennom og over det siste skaret før du slår leir. Du vet ikke helt hvordan landskapet ser ut annet enn hva du har klart å tyde gjennom kartet. Så over de siste høydemeterne, og der venter altså det vakreste en fjellmann eller fjellkvinne kan se… Nok en dal, nok et skar, men nå med hjelp av den lave kveldssolen som gir liv på alle toppene bortover. Jeg hadde gravd dypt i kjelleren denne dagen, 33 km med tung sekk og mange høydemeter. Men følelsen når du står på toppen og ser ned, vet at nå kan du straks slappe av, hvile ut, spise, ja den er tilfredsstillende.

5 dager uten å se et eneste menneske, vakker natur, himmelsk fiske og maleriske tilstander, slik var Øvre Dividal Nasjonalpark for meg. Ja jeg er egentlig en sosial type, og liker å dele opplevelser med andre, det er en flott måte å knytte bånd på. Men akkurat den følelsen av å være ”alene” i naturen, mange mil til nærmeste vei. Ja den er det futt i.

 

Øvre Dividal Nasjonalpark er en perle, mange har sitt drømme-vann for røye, men også ørret her inne. Noen deler av parken krever 2-3 dagers marsj for å komme til, og da sier det seg selv at du kan finne plasser der du sannsynligvis ikke møter annet enn naturen selv. Parken grenser mot Sverige og har innslag av både Jerv, Bjørn og Gaupe – noe som legger en ekstra dimensjon på opplevelsen for meg. Når kvelden kommer og midnattsolen fortsatt varmer, den eneste lyden er av naturen, bekkene, fuglene og vinden. Da er det en god følelse å legge seg i soveposen.

Mange bekker små…

Jeg var spent på alle elevkrysningene på denne etappen, noen steder er det bro, men langt ifra alle steder, og legger du turen litt utenfor DNT sin merkede løype så må du vade over elvene. Dette er faktisk noe av det jeg har mest respekt for, spesielt på tur alene, derfor velger jeg vadesteder med omhu, bruker alltid en vadestav eller staver. Jeg beholder alltid sko på bena, men skifter til joggesko uten sokker slik at fjellstøvlene holder seg tørre, med sko unngår jeg å skade bena på steinene. Heldigvis gikk alt bra denne gangen, men hadde et uhell da jeg mistet den ene staven på grunn av at jeg hadde glemt å feste hempen. Da ble det 4 dager med en stav og hjemmespikket vandrestav!

Ikke alle «bekker» er like enkle å krysse!

Etter 5 dagers marsj kom jeg ned til Gaskashytta, en ubetjent DNT hytte i regi av Troms Turlag som ligger ved Altevatn. Der møtte jeg på en hyggelig dugnadsgjeng som tilbød meg både mat og drikke, denne glade gjengen var godt over snittet kompetent på området jeg nettopp hadde vandret gjennom, historiene om både tøffe vinteropplevelser, drømmefiske og bjørn ble servert sammen med maten. Jeg nyter slike øyeblikk like mye som den stunden ved bålet alene på fjellet, nettopp fordi kunnskapen til disse menneskene som har tilbrakt et helt liv i fjellet er så spennende og nyttig.

Jeg synes det er rart at ikke flere bruker dette området, på den svenske siden litt lenger sør har vi Kungsleden som fører inn i Sarek og Padeljanta nasjonalparker, her er det mere trafikk, på godt og vondt! Jeg mener ikke at alle skal gå på lange krevende turer, men en tur hytte til hytte i Dividalen er en flott opplevelse, og mange ville kunne gjennomføre en slik tur.

Så kanskje neste gang, sitter det to stykker på toppen og får den samme gode følelsen, – følelsen av mestring og frihet!

Håper vi ses i fjellet!