Handlekurven er tom.

I ødemarka

Her inne ligger tre kjente fjellgårder, alle sammen har de figurert på TV i programmet "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu."

Det er et lite mysterium hvordan folk klarer seg her inne, uten veiforbindelse, og med flere dagers marsj til nærmeste samfunn

I Norge har vi en rekke flotte nasjonalparker med god plass, dette gjelder også Blåfjella Skjækerfjella nasjonalpark i Nord Trøndelag. En stor park, ja faktisk Norges 4. største er den. Parken er kjent for sine enorme myrområder, gode jakt og fiskemuligheter.

 

God trening

I en uke før starten på denne etappen hadde det regnet, kraftig! Vi var derfor spente på turen mot Meråker med tanke på myrene vi hadde foran oss. Vi fikk raskt kjenne på hva myr i Trøndelag betyr, slake som bratte motbakker med blaut sugende myr, noe som betyr lav fart og få kilometer i forhold til normalen. Vi siktet oss oppover i terrenget slik at vi kunne gå på fjellryggene, dette gjorde det litt lettere for oss. Men til stadighet måtte vi forsere myr på veien mot leirplass inne ved Luruvatnet.

 

Det er et spennende terreng å gå i selv om myrpartiene er tette, det bugner av fiskevann, og det er stort sett fisk i de fleste av de. På et av vannene ble det seks fisk på seks kast til stor glede for fiskeren og litt misunnelse fra de to som ikke fikk noe.

 

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Her inne ligger også tre kjente fjellgårder, alle sammen har de figurert på TV i programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Og det er et lite mysterium hvordan noen klarer seg her inne, helt uten veiforbindelse, og med flere dagers marsj til nærmeste samfunn. Gjevsjøen, Holden og Gaundalen er eksempler på det “enkle” livet, der sjølberging står sterkt. I dag er det bare Gjevsjøen og Gaundalen som er bebodd. De dyrker det de trenger selv, kjøtt og fisk har de i naturen og resten må de i butikken for og få tak i, da lønner det seg å ha planlagt handlelisten godt.

 

Da vi kom til Gaundalen, den eneste av de tre som har anlagt flyplass, så var gårdeier i ferd med å sanke inn høyet for vinteren, og selv om han har både traktor og andre hjelpemidler stod han å lempet ned høyet fra hesje-radene for hånd, deretter kjørte han det opp til låven med traktor der hans to søstre ventet og dro det inn på låven. Dette er godt voksne mennesker, uten å fornærme noen av de ville jeg sagt over 60 alle tre, og det er imponerende.

Vi ble sittende å se på dette en liten stund og lurte på om neste generasjon kom til å ta over og videreføre dette arbeidet. For oss som vandrer slik er det iallfall en meget spesiell opplevelse og komme til en slik plass etter flere dagers vandring fra nærmeste vei.

 

Trøndelag har fostret mange gode skiløpere, og en kjent treningsmetode er å springe i myra med staver, vi sprang riktignok ikke, men kjente på blodsmaken i munnen når bakken aldri tok slutt og skoene satt fast i myra ved hvert eneste tråkk. Men da er det utrolig tilfredsstillende å nå toppen sammen og kjenne at kroppen fungerer.

Små gleder

En av fordelene med disse myrene er alle multene. Vi frotset i multer. Hver eneste dag plukket vi oss en pose med multer, blandet de med kanel og sukker og hadde en helt suveren dessert.

Mulig skitalentene her i området også benytter seg av denne muligheten når de snubler over et parti multer…

 

Jeg liker denne årstiden. Kantarell og piggsopp, blåbær og multer, – ja det er en god følelse å kunne sanke litt underveis når jeg går, det gir litt variasjon og glede å oppdage litt sopp eller en multetue. Og her i ødemarken er det ikke langt mellom gledene.

 

Så langt opp på fjellet er det nemlig ingen konkurranse om bærene. Tror rett og slett ikke noen gidder å gå så langt for å sikre dessert til julemiddagen lenger. De kjøper den heller i butikken.

 

Men jeg har iallefall funnet ut hvor jeg skal dra for å sikre neste års multekvote, – et godt stykke ut i ødemarka!