Handlekurven er tom.

Det er lov og kose seg på tur!

"Når jeg først er i sonen liker jeg godt å være på tur. Jeg koser meg, finner et tempo som passer og har det ikke travelt med å komme meg fram. Jeg SKAL ikke noe sted, jeg ER på tur." - Are

"Denne dagen fikk vi en kjempefin tur i fjellet. Jeg så ørn, rein, en frosk og ble skremt opp av flere ryper" - Are Sende Osen

Gjesteskribent: Are Sende Osen

Jeg hadde gleden av å slå følge med Fjellstrykeren på hans reise langs norge i et par dager. Det ble en tøff start må jeg innrømme. Skeptisk som jeg er til turmat av alle slag hadde jeg pakket sekken full av ost og pølse og fenalår og smør og bacon og masse gode saker. For slikt er jeg vant til når jeg er på tur.

Kolbjørn Nordvik og meg selv.

Det jeg IKKE er vant til er å bære alle disse godsakene lengre enn en kilometer eller to inn til hytta eller teltet.
Derfor følte jeg meg som en sprengt hest når fredrik endelig begynte å ymte frempå at det var på tide å begynne å se seg om etter en leirplass. Jeg hadde krampe i låret, astmalignende tendenser, galopperende puls og en del andre små lidelser og skavanker jeg ikke skal plage leseren med.
Og min nyinnkjøpte sovepose som skulle gi komforttemperatur ned til minus 5 grader lurer jeg på om jeg må ta med tilbake til butikken for dette var den kaldeste natten jeg kan komme på å ha opplevd. Jeg lå og frøys og frøys og hakket tenner og skalv av kulde enda jeg hadde på meg 3 par sokker, stillongs, og 2 ulltrøyer og en fleece jakke.

Neste dag var jeg ganske desillusjonert og motløs, noe jeg tror fjellets mann, Fjellstrykeren plukket opp på radaren for han tilbød seg å ta litt av maten min. En stoltere mann enn meg ville kanskje sagt nei men jeg var redd for å få hjerteinfarkt eller slag eller drypp eller noe slikt hvis jeg fortsatte som dagen før, så jeg takket pent ja og fikk lempet over 2 poser med luksusvarer på oppunder 10 kilo til Fredrik.

Camp Osen

Dette hadde en todelt effekt:
1. det lettet min byrde betraktelig, ned til et nesten menneskelig nivå.
2. det la litt byrde til Fredriks frugale og spartanske sekk noe som i teorien burde ha sakket hans tempo en smule. Dessverre viste det seg at Fjellvandreren i løpet av sine snaue 10 uker på tur har opparbeida seg en dyrisk bra form så han lot seg ikke affisere nevnlig av den økte byrden.
Når vi i tillegg fikk stramma inn spenner og remmer og innstillinger på sekken min slik at den ikke hang som en sekk på skuldrene mine men derimot hvilte lett og stødig på hoftene mine ble jeg som en ny mann og la ut på neste etappe med fornyet mot og en positiv innstilling til Fredrik, fjellturer og friluftsliv.

Denne dagen fikk vi en kjempefin tur i fjellet. Jeg så ørn, rein, en frosk og ble skremt opp av flere ryper: FLAPPFLAPPFLAPPFLAPPFLAPPFLAPP!

Til tross for at været skifter hyppig fra sol til overskya til regn til vind til pissregn til duskregn til sol til overskya til vind hadde vi tiden med oss og skifta jakke og lue etter behov. Og Fredrikken passa på at vi tok en rast og fikk i oss de livsviktige carbsene sånn cirka en gang i timen.
Når jeg først er i sonen liker jeg godt å være på tur. Jeg koser meg, finner et tempo som passer og har det ikke travelt med å komme meg fram. Jeg SKAL ikke noe sted, jeg ER på tur.

Som en oppsummering vil jeg komme med følgende punkter erfaringer:
1. det er lov å kose seg når man er på tur
2. det gjelder å ikke gå for hardt ut i starten og prøve å tøffe seg med verken hastighet eller sekkevekt når man slår følge med en som hvertfall denne sommeren, må være en av norges sprekeste menn
3. fjelltur inneholder en viss mengde smerte og lidelse men det er liksom prisen man betaler for lykkefølelsen man får av å traske milevis gjennom myr og mark og stein.

Jeg takker for følget og hvis Fjellstrykeren tilbyr å ta en del av bagasjen min en anna gang, ja så blir det gjerne en anna gang for min del!

Lykke til videre, Fredrik!