Handlekurven er tom.

Det enkle livet

Livet på tur er egentlig ganske enkelt, det er de primære behovene som kommer først.

Etter en stund blir sekken en del av kroppen, og noen ganger glemmer du faktisk at du har den på.

Næring på tur er essensielt, hva du putter i munnen gir direkte utslag på om du når målene dine for dagen, hvordan opplevelsen av å være på tur blir, – ja rett og slett om dette føles lystbetont eller ikke.

Jeg har i lang tid planlagt hvor mye og hva som skal spises underveis, hvor mange kalorier jeg skal bære med meg i forhold til vekt og forbruk. Real Turmat er en viktig brikke, men har også med meg mye annet som skal forbrennes underveis. Jeg la frem alt som bæres med på hver etappe for mine barn, det var med store øyne de så all den sjokoladen, kakaoen og potetgullet. “Pappa da, – det er jo ikke sunt!” Nei, det stemmer det sier jeg, men det har masse energi, og siden pappa ikke skal sitte på sofaen, men gå langt hver dag så trenger han den energien når han skal gå hele Norge på langs. – Den forklaringen holdt heldigvis!

 

Kiosk i skauen

Etappen mellom Abisko og Sulitjelma er lang, 220 km, og mange høydemeter skal forseres, dette kombinert med snø i terrenget og regn gjorde utslag på forbrenningen. Det ble rett og slett mangel på mat mot slutten, men når man minst venter det dukker det opp løsninger som jeg aldri tidligere har møtt på i villmarken. 3-4 dagsmarsjer fra nærmeste bilvei, i det lille sommersammfunnet Staloluokta i Padeljanta Nasjonalpark, driver nemlig Ronny en kiosk. – Og det med et rikelig utvalg faktisk, – noe som var helt perfekt for meg når magesekken skrek etter mer mat. Det ble et herlig møte med en kioskeier som til daglig har hovedgeskjeft å være reinssame.

 

Du blir godt kjent med din egen kropp på alle måter når du legger ut på en tur som denne; hvor langt du kan presse deg i dag i forhold til inntak, smerter som du kan leve med, og smerter som må tas på alvor med en gang. Det sies at man går seg i form også, og det stemmer nok. De første 2 ukene med sekk på ryggen er relativt tunge, sekken er kanskje litt tung også, du har med deg litt mye av ting som faktisk ikke behøves. Selv valgte jeg å sende hjem litt ekstra vekt, – det hjelper både fysisk og psykisk.

I starten sliter man med smerter på steder man vanligvis ikke har smerter, skuldre, tåballene, hoftekammen osv. Men etter en stund blir sekken en del av kroppen, og noen ganger glemmer du faktisk at du har den på. Som da jeg skulle stoppe og fiske i en kulp og etter en halvtime slo det meg at sekken fortsatt hang på ryggen.

 

Mye motivasjon i god mat

Det å glede seg til måltidene bruker jeg også som motivasjon ”kom igjen da Fredrik, bare 30 minutter til så kan du spise” – eller som trøst, kanskje en ekstra sjokoladebit i kveld da siden gnagsåret gjør litt ekstra vondt. Det å legge seg ned i soveposen, fyre opp primusen i forteltet, kjenne varmen når vannet koker opp er en god følelse. Frem til nå har det vært så kaldt at nesten alle måltidene blir fortært inne i teltet, og da stort sett med bena godt nede i soveposen. Ved korte pauser under vandringen stopper jeg kun for å spise en sjokolade, energibar eller liknende.

Når det skal ytes og forbrennes over 5000-6000 kcal per dag er det ikke rart at sekken veier ganske mye mer på starten av en etappe i forhold til slutten, derfor gjenspeiler dette også dagsetappene mine, jeg klarer ofte 10 km mer på slutten.

 

Kostholdet mitt kan vel sies å være ganske ensformig, men det fungerer bra for meg, og jeg har behov for at det er raskt og enkelt å få i seg maten. Livet på tur er egentlig ganske enkelt, det er de primære behovene som kommer først.

Derfor fortsetter jeg sørover med dette “enkle” livet.